Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Underveis: Til sjøs

I kystdistriktene på Sørlandet og Vestlandet, ble skøyter eller dekksbåter brukt. Ulike skøytetyper som Lista-skøyte og Valer-skøyte ble brukt av de sjøreisende. Båten var både transportmiddel, arbeidsplass og bosted. Utover i 1950-årene forsvant disse skøytene.


Tønnes Bredesen i skøyta sammen med sine tre barn: Tom, Solveig og Sofie og hunden Rapp. Tatt i Arendalstraktene ca 1946-47. (Foto: Dannevig Foto, Arendal).


Johan forteller:

Barndommen i båt
«Det var slik med de reisende før at noen reiste til sjøs og andre på land. Som barn reiste jeg til sjøs med mor og far. Som voksen reiste jeg på land. Jeg er født i skøyte og på den tiden da jeg var guttunge, så var det vanlig at man reiste hele året, så vi reiste hele vinteren selv om vi noen ganger frøs inne i isen. Det var ikke så greit om vinteren. Det ble trangt i båten når en skulle vaske klær, koke og tørke på samme sted.

Vi var til sammen elleve søsken. De fleste av oss ble født ombord på båten, bare tre-fire av oss ble født på sykehus (i Grimstad og i Flekkefjord).
Hver gang mor skulle føde, hentet far jordmoren og vi barna ble ryddet vekk. Det var et slit. Det var så grusomt mange barn på den tida. Jeg spurte en gang far min om hvorfor det kom så mange barn.
— Slik er det både blant folk og fant, svarte han.
I 1938-39 var det mange skøyter i Lillesandstraktene. Ofte var det fire-fem skøyter som dro ut sammen. Vi delte opp områdene og hadde faste reiseveier. Det var mye handling på den tida da det bodde mange folk rundt på øyene. Vi fiska selv, vi hadde ruser og et lite garn, hvis vi trengte det satt vi en ekstra teine. Nå har sommerturistene kjøpt de gamle husene. Trondøya, Bjørnholmen — alle de øyene der var faste plasser for oss.

Fars arbeid med båten
'Falken' het båten vår. Vi måtte ha navn på den for å få den registrert. Navnet måtte skjæres inn på et brett og helst være i akterrommet. Under krigen måtte vi til og med ha nummer på den. I 1935 kjøpte vi Falken, da var jeg 4 år. Før det hadde vi ei skøyte som het 'Ulabrand', men den ble for liten etter hvert som ungeflokken vokste. Far fikk greie på denne skøyta, som lå på en plass ved Mandal som het Hoven. Den hadde blitt brukt som los-skøyte. Den ga han 150 kroner for. Han strevde seg nesten i hjel for å skaffe pengene, men han klarte det. Fordi far var flink til å klare seg. Han hadde mye arbeid med båten for å rigge den til slik han ville ha den.

På den tida vardet ofte slik at vandriane (reisende) kjøpte gamle fiske-skøyter som de bygget om til 'fanteskøyter'. Vi kjøpte opp fiskeskøytene og bygde dem om med seil og det som skulle til. Dekket måtte tettes til.
Pappa hadde en lang bolt som han 'trefte' dekket med, det vil si at han tettet til sprekkene ved å banke inn tau, sprekkene ble fylt med et materiale dyppet i tjære, dette var ofte tekstil. Deretter helte han vann på dekket slik at bordene svellet opp og tettet, så bløte filleryer oppå for å holde på fuktigheten. Det var ikke lett å holde båten tett, særlig ikke om sommeren da bordene lett tørket ut.»


Halvfemtrømming (Foto: Ragnhild Schlüters fotosamling).

Om livet på skøyta
«På skøyta var det ikke styrehus. Det var styreluke, forrom og akterrom (der var verktøyet lagret, der styrte far båten). Båten hadde seil, fokk (spiss) og klyver (ligner på fokka). Vi brukte mest fokka og midtseilet. Bak hadde vi både to og tre sjekter. I skøyta hadde vi en stor forlugar.
Der lå for det meste vi guttene. Jentene og guttene lå alltid hver for seg. Skøyta var kald om vinteren, selv om den var isolert og vi hadde en liten ovn. Vi lå i køyer.
Husker en gang da jeg skulle snu meg mot om natta mot broren min. Da hadde teppet frosset fast til veggen! Jeg husker også at søstera mi frøs håret fast til veggen. Vi måtte rope på far, som tok fram tollekniven og skar henne løs. Til tross for at skøyta var kald, så var ingen sjuke. Jeg ble først sjuk da jeg ble fastboende!»


Skøyte brukt av sjøreisende. Skøyta i utstillingen er laget etter modell av denne skøyta. (Foto: ukjent).

Reisefølge
«Vi holdt ofte til i Kalstadkilen ved Kragerø. Her kunne vi slappe av og kjerva morschta (koke kaffe). Om kvelden satt mannfolka for seg og kvinnfolka for seg. Det var mye moro og samhold. Ingen falt utenom på den tida. Noen ganger når folk var fulle kunne de skjære i hverandre så blodet sprutet. På den tida var det noe som het forlik. Mot en skade du hadde fått kunne du få en skøyte mot å ikke melde skaden til politiet. Slik var det i den gamle tida.

Far spilte trekkspill. Han spilte til dans også. Josdalsfolka i Mandal var særlig flinke med trekkspillet. Det var mest familie som reiste sammen. Jeg er av Alltingane på mammas side, ut av Lindbommane på Pappas side — og så er jeg ut av Verdalsfolka (Verdalane). Vi reiste mye med Trondsane. Pappas tante Guri og søskenbarna hans; Ingvald og Garman Tronsen. Vi reiste også mye sammen med 'Rosane'.»
(Johan, født 1926)

 

 

 

Constanse forteller:
«Vi reiste fra mai til september hvis det lot seg gjøre eller vi ven-tet til skolen sluttet i juni. Mamma og pappa prøvde alltid å få oss i hus før vi skulle be-gynne på skolen om høsten. Om sommeren reiste vi rundt med skøyta på Vestlandet og mest var vi i Sogn. Det lengste jeg kan huske at vi reiste var til Askevoll i Sunnfjord.

Jeg husker ikke så veldig mye ut av det, men jeg kan huske at vi var flere som reiste i lag. Det var ofte veldig koselig. Det var bål om kvelden og vi manglet aldri mat. Både mor og far gjorde så godt de kunne. Mor var flink med hendene og laget en masse flotte ting som man ikke skulle tro man skulle greie i en trang båt. Selv om det ikke var mye plass var vi vant til å ta hensyn til hverandre så det gikk på et vis»
(Constanse, født 1930)