Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Underveis: Bofast

Kampen om bolig
Selv om loven om hestehold hadde som sitt primære mål å få slutt på taternes reisevirksomhet, så var det slett ikke så enkelt for de taterne som ønsket det, å slå seg ned og kjøpe hus. Som mange aviser påpekte i 1950- og 1960-årene: Alle vil at taterne skal bli bofaste, men ingen vil ha dem som naboer!

Karl forteller:
«Mine foreldre leide alltid hus. Å få kjøpt hus var ikke lett.
Etter krigen fikk de endelig kjøpt seg hus i Våler. Ingen kunne
nekte dem det ettersom de hadde hjemstavsrett der etter
Milla. Det var nesten umulig å få leid hus av buroene (de
fastboende). Etter at jeg selv ble voksen og giftet meg fikk
vi til slutt leid et gammelt, dårlig hus der vi bodde i tre år.
I løpet av denne tiden ble vi godt kjent med naboene. En av
dem fikk vi et spesielt godt forhold til. De var så glad i unger,
og ungene våre fløy inn og ut der.

Etter ei tid ville vi kjøpe hus selv, men dette viste seg å være
vanskelig. I Åsnes hadde dem nemlig bestemt seg for at der
skulle ingen tater inn! For å få tomt måtte det gå på lureri.
Tomta ble først kjøpt i naboens navn, og senere solgt til meg!
På sorenskriverkontoret ble de lange i maska da naboen min
kom til kontoret og fortalte at skjøtet skulle være i mitt navn.
— Åssen kan du selge tomt tel dessa, var spørsmålet han
fikk der!

Da jeg skulle starte å bygge på tomta gikk jeg til banken for
å få lån. Der sa de til meg; «Du er ærlig du Karl, så du skal få
lån». Jeg fikk låne 5000 kroner, men jeg torde ikke låne hele
beløpet. Jeg var selv med å snekret, så all snekringen kostet
ikke mer enn 600 kroner. Det å få et nytt hus var rene
paradiset for oss som ikke var så godt vant. Etter en tid
ønsket vi i likhet med naboene å få stykket opp tomta slik at
vi kunne bygge garasje.
I motsetning til naboene måtte vi vente med dette. En av naboene prøvde å få oss vekk fra huset vårt. Hun satte i gang med en underskriftskampanje for å vise at vi var uønsket som naboer, men hun kom ikke langt med det. Det viste seg jo også at det var bare vi av naboene som hadde betalt tomta kontant, og som hadde rene penger og rene papirer. Ellers har folk stort sett hvert greie her i Åsnes. Det er de som styrer Åsnes som ikke har vært greie.»
(Karl, født 1934)

Til sjøs

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Amtstidende, Mandag
11. august 1958