Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Underveis: På landeveien

Det som primært kjennetegner romanifolket/taterne er deres livsform som reisende. Reisingen har både vært vesentlig for dette folkets økonomiske tilpasning og en grunnleggende del av deres identitet. I dag er de fleste tatere bofaste, men om sommeren er de ofte på farten i campingvogna,
for som folket selv sier: «Når våren kommer, så koker det i blodet».


Reisende i skogen. Fra venstre: Lina, Sofie, Gustav og Elias. (Foto: Privat)

Hest og vogn (gig, karjol), håndkjerre eller slede (spisslede eller breislede) var vanlige transportmidler i innlandet fram til begynnelsen av 1950-tallet. Bak på vogna lå lærskreppa og kaffekista. I lærskreppa ble det oppbevart sengetøy og klær. I kaffekista ble kaffekjele, kaffe- og sukkerboks, tørrmat samt bestikk, oppbevart.

Da det ble forbudt for taterne å bruke hest i 1951 ble hesten byttet ut med håndkjerre, sykler og siden med bil.
På 1920-tallet begynte det å bli vanlig med telt i sommerhalvåret. Utover på 1960-tallet ble campingvognen mer og mer synlig.


Familie på reise, 1930-39 (Foto: Tollefsen)

Silje forteller:
«Jeg ble født i Valdres i 1942, midt under krigen. Vi reiste sommer som vinter. Vi reiste i Gudbrandsdalen, Valdres, Hallingdal og Toten. Senere, da jeg ble større, reiste vi i Telemark. Da mor fikk meg, stoppet vi i tre dager,
så var det bare å fortsette. Jeg satt på ryggen til mamma og hadde det trygt og godt. Vi reiste mest der vi var kjente og hadde faste steder der vi overnattet. Om vinteren måtte vi ligge inne. Det var ikke så lett å komme inn til folk, hvis vi reiste på fremmede plasser.

Når vi lå inne hos folk, så gjorde vi til seng på kjøkkengulvet. Vi passet på at vi alltid var oppe tidlig på morgenen før sjølfolket stod opp, slik at vi ikke lå på gulvet og stengte vei. Det var å stå tidlig opp, riste sengeklærne og komme seg av gårde. Husker at mor alltid vekket oss med en melkeblanding med kaffe. Det var frokosten, så kunne klokka bli tolv og ett før vi hvilte og fikk oss noe mer mat. Om vinteren måtte vi spørre folk om å komme inn til dem for å få koke maten vår. Så var det å gå videre fra hus til hus og handle, før det ble sent og vi igjen måtte finne oss en plass for natta.

Vi hadde vanligvis topptelt og noen ganger hustelt. Primusen hadde vi med sommer som vinter. Vi brukte dyner og sengeklær, aldri soveposer. Til å oppbevare maten hadde vi en kaffekiste. Sengeklær og vognklær fraktet vi i lærskreppa. Vi brukte mye drakjerre. Da jeg var lita jente hadde vi hest, men jeg var ikke gamle jenta da hesten ble tatt fra oss.»
(Silje, født 1942)

Aslak forteller:
«Jeg ble født i 1947 i Hundtorp. Vi reiste i bygdene i Gudbrandsdalen, Torp, Valdres og Telemark. Vi hadde faste steder vi overnattet. Noen ganger kunne vi risikere å ikke finne ly for natta. Da fant vi ei løe der vi krøp langt ned i høyet, så vi frøs ikke i hjel.
Det var en kamp for å finne overnatting vinterstid. På de fleste stedene ble vi bare en natt, men det hendte vi var flere uker på samme sted.
Da vaska mor golv og hjalp til med å lage mat.
Foreldrene mine førte et tradisjonsrikt taterliv. De første årene hadde far verken hest eller bil. Da jeg ble eldre fikk vi bil. Om sommeren lå vi i telt. Det var ikke campingvogn den gangen.»
(Aslak, født 1947)

Jenny forteller:
«Vi reiste rundt med lastebil, som hadde en påbygd hytte på lasteplanet. Lasteplanet var fylt med skrot og batterier. Vi trivdes blant bygdefolket i Trøndelag og var godt likt av alle. Pappa var den første til å ha camping-vogn. Jeg var 15 når han fikk den.
Vi lå ofte nede i Askim og dro til Lillestrøm og Strømmen. Pappa likte å reise alene, men noen ganger reiste vi med slekta.»
(Jenny, født 1949)

Tegn

 

 

 

 


Kaffekiste med beslag. Handelskoffert med duk, bestikk, brød og skinke.
Primus og kaffekjel i
nysølv (laget av Sander
Alexandersen, Namsos).
Eiere: Fredrik og Marta
Johansen.
(Foto: Ragnhild Schlüters
fotosamling)


Reisende med hånd-
kjerre,
1932.
(Foto: Per Joel Jønsson
Vigge, Jämtlands Läns
Museum)


Karl Trondhjemmer(Lindstrøm) og hans
 kone Magda med hest
og slede.
Bildet er fra
boken "Håpets bud-
bærer" av Vera Karlsen.
(Foto: Privat)


Per Karlsen og Kristine
Karlsen, ca. 1940.

(Eier: Jenny Lund)