|
Underveis: På landeveien
Det som primært kjennetegner romanifolket/taterne er deres
livsform som reisende. Reisingen har både vært vesentlig for dette
folkets økonomiske tilpasning og en grunnleggende del av deres
identitet. I dag er de fleste tatere bofaste, men om sommeren er
de ofte på farten i campingvogna,
for som folket selv sier: «Når våren kommer, så koker det i
blodet».
Reisende i skogen. Fra venstre: Lina, Sofie, Gustav og
Elias. (Foto: Privat)
Hest og vogn (gig, karjol), håndkjerre eller slede (spisslede
eller breislede) var vanlige transportmidler i innlandet fram til
begynnelsen av 1950-tallet. Bak på vogna lå lærskreppa og
kaffekista. I lærskreppa ble det oppbevart sengetøy og klær. I
kaffekista ble kaffekjele, kaffe- og sukkerboks, tørrmat samt
bestikk, oppbevart.
Da det ble forbudt for taterne å bruke hest i
1951 ble hesten byttet ut med håndkjerre, sykler og siden med bil.
På 1920-tallet begynte det å bli vanlig med telt i sommerhalvåret.
Utover på 1960-tallet ble campingvognen mer og mer synlig.
Familie på reise, 1930-39 (Foto: Tollefsen)
Silje forteller:
«Jeg ble født i Valdres i 1942, midt under krigen. Vi reiste
sommer som vinter. Vi reiste i Gudbrandsdalen, Valdres, Hallingdal
og Toten. Senere, da jeg ble større, reiste vi i Telemark. Da mor
fikk meg, stoppet vi i tre dager,
så var det bare å fortsette. Jeg satt på ryggen til mamma og hadde
det trygt og godt. Vi reiste mest der vi var kjente og hadde faste
steder der vi overnattet. Om vinteren måtte vi ligge inne. Det var
ikke så lett å komme inn til folk, hvis vi reiste på fremmede
plasser.
Når vi lå inne hos folk, så gjorde vi til seng på kjøkkengulvet.
Vi passet på at vi alltid var oppe tidlig på morgenen før
sjølfolket stod opp, slik at vi ikke lå på gulvet og stengte vei.
Det var å stå tidlig opp, riste sengeklærne og komme seg av gårde.
Husker at mor alltid vekket oss med en melkeblanding med kaffe.
Det var frokosten, så kunne klokka bli tolv og ett før vi hvilte
og fikk oss noe mer mat. Om vinteren måtte vi spørre folk om å
komme inn til dem for å få koke maten vår. Så var det å gå videre
fra hus til hus og handle, før det ble sent og vi igjen måtte finne
oss en plass for natta.
Vi hadde vanligvis topptelt og noen ganger hustelt. Primusen hadde
vi med sommer som vinter. Vi brukte dyner og sengeklær, aldri
soveposer. Til å oppbevare maten hadde vi en kaffekiste. Sengeklær
og vognklær fraktet vi i lærskreppa. Vi brukte mye drakjerre. Da
jeg var lita jente hadde vi hest, men jeg var ikke gamle jenta da
hesten ble tatt fra oss.»
(Silje, født 1942)
Aslak forteller:
«Jeg ble født i 1947 i Hundtorp. Vi reiste i bygdene i
Gudbrandsdalen, Torp, Valdres og Telemark. Vi hadde faste steder
vi overnattet. Noen ganger kunne vi risikere å ikke finne ly for
natta. Da fant vi ei løe der vi krøp langt ned i høyet, så vi frøs
ikke i hjel.
Det var en kamp for å finne overnatting vinterstid. På de
fleste stedene ble vi bare en natt, men det hendte vi var flere
uker på samme sted.
Da vaska mor golv og hjalp til med å lage mat.
Foreldrene mine
førte et tradisjonsrikt taterliv. De første årene hadde far verken
hest eller bil. Da jeg ble eldre fikk vi bil. Om sommeren lå vi i
telt. Det var ikke campingvogn den gangen.»
(Aslak, født 1947)
Jenny forteller:
«Vi reiste rundt med lastebil, som hadde en påbygd hytte på
lasteplanet. Lasteplanet var fylt med skrot og batterier. Vi
trivdes blant bygdefolket i Trøndelag og var godt likt av alle.
Pappa var den første til å ha camping-vogn. Jeg var 15 når han
fikk den.
Vi lå ofte nede i Askim og dro til Lillestrøm og Strømmen. Pappa
likte å reise alene, men noen ganger reiste vi med slekta.»
(Jenny, født 1949)
Tegn |
