Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Storsamfunnet: Fra Svanviken: Trygves historie

«Jeg er født i båt i Østre Mæland kommune i Lillesand. Da jeg var nesten fem år ble vi tvunget til Svanviken arbeidskoloni på Nord-Møre. Bjørnstad fra misjonen kom til båten og fortalte mine foreldre at enten flytter dere til Svanviken arbeidskoloni eller vi tar barna fra dere!


Reisende familie på Svanviken (Foto: Arkivet til Norsk Misjon blant hjemløse, Riksarkivet)

Den 12. desember 1953 dro vi til Svanviken. Da vi kom til Svanviken ble vi bedt om å bade i det som populært ble kalt «avlusningen» av kolonistene (de som bodde der). Moren min var veldig renslig og vi hadde ikke lus, men på Svanviken regnet man med at alle måtte avluses før oppholdet.
Vi flyttet inn i hus nummer en på Svanviken, populært kalt «ettan». Der var det kjøkken, stue og to små soverom. I tilegg var det en utedo som ble tømt hver uke.

Vi var på Svanviken fra desember 1953 til juni 1959, til sammen i fem og et halvt år. For oss ungene var det greit å være der mens vi gikk i barnehagen. Fra tre år og fram til skolepliktig alder måtte vi være i barnehagen fra klokken 9.00-15.00. Mor hadde kjøkkentjeneste, sytjeneste og opplæring i stell av huset, mens far ble satt til gårdsarbeid og skogsarbeid. Arbeidstiden var fra 07.00-17.00, avbrutt av en times middag fra klokken 12.00-13.00.
Frøken Gran kom med hvite hansker og kontrollerte hjemmene fra klokken 9.00. Hver uke var det «mødrekveld» eller «konekveld». Da skulle kvinnene lære å holde kaffekoppen rett.

Begge mine foreldre kunne lese og skrive, men de måtte fortsatt gå på kveldsskole for å lære dette. Skolen var obligatorisk en til to kvelder i uka. Beboerne fikk drive med håndverk, men det var forbudt å drive med handel, snakke romani og å kle seg tradisjonelt. De tradisjonelle visene var det heller ikke lov å bruke! Annen hver søndag var det tvungen kirkegang.

Det var lite kontakt med lokalbefolkningen. Mennene kom seg jo litt ut i jobben og kunne engasjere seg i fotballen sammen med lokalbefolkningen. Mødrene derimot gikk bare inne på Svanviken, så de hadde det atskillig vanskeligere enn mennene. De måtte skrive butikkbok og fikk bare kjøpe det de ansatte på Svanviken mente de trengte. De måtte handle inne på området, bare klær fikk de lov til å kjøpe utenfor. Folk som før hadde hatt et fritt liv, ble sperret inne på Svanviken.
Foreldrene mistet egentlig forelderetten til ungene når de kom til Svanviken. Bestyreren gikk rundt og fortalte foreldrene hvordan de skulle straffe oss barna. Funksjonærene bodde inne på området, og kolonihusene der vi bodde var vendt mot bestyreren, slik at han kunne følge med.

Skolegang
På skolen begynte hverdagen. Første klasse gikk rimelig greit, selv om det var veldig strengt. Jeg hadde en snill lærer som het Danbolt. Da var det for  det meste salmesang og pianospill. Vi var bare 8-9 unger om gangen på Svanviken. Første til tredje klasse gikk i lag og fjerde, femte, sjette og sjuende gikk i lag.


Skolen på Svanviken (Foto: Arkivet til Norsk Misjon blant hjemløse, Riksarkivet)

Vi var innmeldt i Eide skole, men ingen der kontrollerte hva som foregikk. Problemene på skolen startet da Knut Myhre begynte. Han var prest og var først lærer, så bestyrer på Svanviken. Myhre er den verste som noensinne har vært på Svanviken. Hadde du gjort ti regnestykker og ett var galt, så måtte du stå i skammekroken. Det hendte barn falt i gulvet av utmattelse etter å ha stått der en evighet. Da hadde han en egen teknikk med å få fisket dem opp igjen. Jeg husker særlig en gang. Da tok han så hardt i ei jente og skrek så stygt til henne at hun både tisset og bæsjet på seg i redsel. Det glemmer jeg aldri.


Barnehagen på Svanviken (Foto: Arkivet til Norsk Misjon blant hjemløse, Riksarkivet)

Bosetning og Svanviken i 1970-årene
Etter å ha vært fem og et halvt år på Svanviken så fikk vi et lite hus i Nittedal, langt unna slekta. Å begynne på skole i Nittedal, der du kunne gjøre som du ville, gikk over stokk og stein for meg. På grunn av skulking og nasking ble jeg som 14-åring plassert på Rostad skolehjem i Nord-Trøndelag. Etter dette fulgte en vill ungdomstid.

Jeg hadde ulike jobber i mellomtiden, og prøvde også å ta opp igjen det reisende livet. Jeg havnet til slutt i fengsel. Da jeg kom ut derfra traff jeg Doris. Hun ble med barn og vi ønsket derfor hjelp til å få et sted å bo.
Vi dro til Nittedal sosialkontor, men der ble vi henvist til misjonen.
Vi reiste da inn til misjonens hovedkontor. Der fortalte de oss at vi kunne få utdanning hvis vi dro til Svanviken. Mye var forandret på Svanviken.
Det var ikke mer arbeid på gardsbruket. Ingen åpnet lenger brevene vi fikk. Vi fikk også lov til å reise ut i bygda. Alle de strenge reglene var borte, men fortsatt ble Svanviken drevet av Norsk misjon blant hjemløse. Fortsatt ble unger tatt fra foreldrene. Mødreklubben eksisterte, og holdningene til de reisende var de samme; «De vet ikke bedre».

Vi reiste fra Svanviken rett før jul i 1975. Svanviken fortsatte å eksistere helt fram til 1989 og misjonen fikk bevilgninger helt til 1991. Vi kom til Svanviken for å få utdanning, men det var lite vi fikk ut av det. Det vi møtte på Svanviken var en barnehagementalitet og de tre årene vi var der var fullstendig bortkastede!»

Arnes historie

 



Hurtigpekere:

Skolegang

Bosetning og Svanviken i 1970-årene
 

Les de reisendes
egne historier:

Trygves historie

Arnes historie

Åses historie

Frodes historie

Constances historie