Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Storsamfunnet: Eilert Sundt

Selv om Eilert Sundt var den første forskeren som anerkjente romanifolket som en folkegruppe med en egen kultur, så førte ikke denne anerkjennel-sen til noe positivt, ettersom han var entydig negativ i sin beskrivelse av romanifolket. Sundt delte omverdenens oppfatning av at romanifolket som gruppe var et sosialt problem og at de måtte hjelpes til et verdig liv gjennom fast bosetning.

I årene 1854–1868 mottok han midler fra Stortinget for å gjøre romanifolket bofaste og gi deres barn en kristen oppdragelse. Ettersom arbeidet han drev ga få målbare resultat opphørte støtten etter dette.

Norsk misjon blant hjemløse
Fra 1897 og helt fram til 1989 overlot staten ansvaret for arbeidet med taterne til en privat misjonsforening, som først gikk under navnet «Foreningen for motarbeidelse av omstreiferondet», og siden «Norsk misjon blant hjemløse». «Misjonen» ble i hele denne perioden delegert ansvaret for myndighetenes politikk overfor taterne, og all sosial støtte og hjelp til romanifolket gikk gjennom dem. Opp gjennom 1900-tallet fungerte misjonen mer og mer som statens omstreifer- eller taterdirektorat inntil misjonen ble avviklet sent på 1980-tallet. «Misjonen» drev både skoler, barnehjem og arbeidskolonier, hvorav den mest kjente var Svanviken Arbeidskoloni på Nordmøre.


En geografisk oversikt over foreningens barnehjem og arbeidskolonier.

Foreningen ble ledet og etablert av Eilert Sunds etterfølger: Jacob Walnum. Walnum mente at Sundt hadde valgt feil strategi i sitt arbeid. For å «få bukt med omstreiferondet» som det het den gang, skulle man ta barna fra foreldrene. Under mottoet «berger du barna, berger du slekten» arbeidet Walnum utrettelig med å få flest mulig barn vekk fra sine foreldre.

Foreningens arbeid var grunnet på hjemmel i  «Lov om behandlingen av forsømte børn» (Vergerådsloven) av 1896, «Lov om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskap» (Løsgjengerloven) av 1900, og den nye Straffeloven av 1902. Vergerådsloven la blant annet vekt på at barn kunne tas fra foreldrene hvis man hadde mistanke om at foreldrenes livsførsel kunne «forderve» barna. Norsk misjon blant hjemløse fjernet til sammen rundt 1500 barn fra foreldrene. Mellom en tredjedel og en fjerdedel av alle taterbarn født mellom 1900 og 1960, som organisasjonen kjente til, ble satt bort.

Hva betydde «Misjonen» for de reisende?
Opprettelsen av Norsk misjon blant hjemløse og deres virke blant de reisende har blitt betegnet som et av de mørkeste kapitlene i norsk sosialhistorie. Mange reisende fikk et ambivalent forhold til organisasjonen. På en side var «Misjonen» hatet og fryktet. «Misjonen» bestemte hvem som var skikket til å beholde sine egne barn, og de førte en nøye kontroll av reisende rundt om i landet. På den annen side opptrådte «Misjonen» som omstreifernes redningsmann. Norsk misjon blant hjemløse hadde en nær og direkte kontakt med romanifolket, og var ofte det eneste stedet der de kunne få hjelp. «Misjonen» visste best, og ble en form for «far» for mange reisende, og var bedre i stand til å ta viktige avgjørelser enn de reisende selv. Kanskje var nettopp dette noe av det farligste med misjonen. Ett stolt folk ble opplært til å ikke lenger stole på sin egen vurderingsevne.

Da særomsorgen for de reisende omsider ble nedlagt følte mange lettelse, mens andre lurte på hvem som nå skulle ta vare på dem. De følte at misjonen var de eneste som virkelig kjente deres situasjon, og hadde gjennom sitt mangeårige virke fått en kunnskap om folket som ikke fantes rundt på kommunalt nivå.

Svanviken Arbeidskoloni