Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Storsamfunnet: Politikken i nyere tid

Myndighetene prøvde med vekslende hell å motarbeide «omstreifer-vesenet». Blant annet ble det satt inn ulike tiltak som hadde som formål å gi barn av reisende en kristen oppdragelse og skolegang.
Viktige merkesteiner var Vergerådsloven av 1896, etableringen av «Foreningen for bekjempelse av omstreifervesenet» året etter, og Løsgjengerloven av 1900.
Myndighetenes politikk fortsatte på 1900-tallet, og hadde som sitt klare mål at romanifolket skulle tilpasse seg storsamfunnet og gi opp sin reisende livsform.

Lover

Vergerådsloven (1896):
Med hjemmel i denne loven kunne barna tas fra foreldrene.
Løsgjengerloven (1900):
Kriminaliserte den omstreifende livsform i seg selv.
Handelsloven (1929) med tillegg i 1935 forbød tradisjonell handelsvirksomhet.
• I 1951 kom Dyrevernsloven med et tillegg om at omstreifere ikke fikk lov til å holde hest i forbindelse med næringsvirksomhet.

Mellomkrigstida og lov om sterilisering
I siste halvdel av 1920-årene fikk en ny arvelære innpass i Norge.
Talsmenn for denne læren la vekt på at arv hadde langt større
betydning enn man før trodde.
På bakgrunn av dette gikk man inn forå sterilisere mennesker
med dårlige arveegenskaper. Det ble også lagt vekt på å forhindre
at bærere av gode gener blandet seg med folk som var bærere av
dårlige negative arveegenskaper. Man mente at dårlige arve-
egenskaper kunne oppstå ved at to ulike raser ble blandet.
Av den grunn måtte samfunnet beskyttes gjennom rasehygiene (eugenikk).
I Norge ble omstreiferne pekt ut som en gruppe med
særdeles dårlige arveegenskaper og mange betraktet dem
som representanter for en mindreverdig rase.

I en artikkelserie publiserte Johan Scharffenberg, daværende lege
ved Botsfengslet i Oslo, en teori om de reisende som en mindre-
verdig rase. Han pekte på arvens store betydning og understreket
nødvendigheten av sterilisering.
Steriliseringsloven av 1934 markerte slutten på en lang debatt om rasehygiene, der de skandinaviske land spilte en ledende rolle.
Den tyske steriliseringsloven ble fremhevet som et forbilde for
den norske. Mens den danske loven la mest vekt på de sosiale
aspektene ved loven, fremhevet den tyske og den norske loven
de rasehygieniske aspektene.

I mellomkrigstiden var tyskerne ikke alene om å formidle rase-
teorier. Ideologien bak den norske Steriliseringsloven av 1934
hadde mye til felles med nazismens raseteori, men var tuftet
på andre metoder og en annen moral. Steriliseringsloven av
1934 åpnet adgangen til å tvangssterilisere åndssvake, sinns-
syke og sedelighetsforbrytere. 128 personer med tater-
bakgrunn ble sterilisert med offentlig tillatelse i perioden fra
1934 til 1977. I tillegg er det dokumentert at 17 taterkvinner
ble sterilisert uten hjemmel i loven. Trolig er det store mørketall.
 

«Omstreiferkomiteen» av 1927
På bakgrunn av debatten om arvelære ble det i 1927 nedsatt en omstreiferkomité som skulle utarbeide nye tiltak overfor de reisende. Komiteens innstilling kom i 1932, og foreslo blant annet følgende;
Å innskjerpe vergerådenes plikt til å ta hånd om barn; å gi økt økonomisk støtte til kommuner som bosetter reisende; å internere «håpløse» på Svanviken Arbeidskoloni i Møre og Romsdal eller andre tilsvarende steder, samt å sterilisere «lavtstående individer». Det ble referert til intelligens- tester gjennomført ved barnehjem drevet av Norsk misjon blant hjemløse, som viste at taterbarna hadde en gjennomsnittelig IQ på 78, «hvilket svarer til intelligensen hos negere, indianere og meksikanere».
Komiteen anbefalte derfor at det snarest mulig blir vedtatt en lov som ga adgang til å gjøre lavtstående og mindreverdige individer ufruktbare.

Lov om handelsnæring av 1929
I denne loven ble omførselshandel forbudt med mindre man hadde en politibevilling. Det ble nødvendig å ha næringsbrev for å reise rundt og selge varer. Som en følge av denne loven nektet en del lensmenn og politimestere i distriktene å utstede næringsbrev til reisende som drev med småhandel. Det som var nytt ved denne loven var at en viktig inntekts- kilde for de reisende gjennom mange generasjoner nå ble fanget opp og regulert av lovverket. Den nye loven gjorde et stort antall reisende til lovbrytere. Lov om handelsnæring av 1935 innehold de samme bestemmelsene om omførselshandel som loven av 1929.

"Dyrevernsloven"
I 1951 kom et tillegg til Dyrevernsloven hvor det blant annet i paragraf
10. nr 14 heter: «Det er ulovleg for omstreifarar, når dei flakkar i kring,
å bruka hest eller anna dyr til å frakta folk eller varar med eller å føre med seg laushest». Begrunnelsen var dyrevernshensyn. En viktig del av grunnlaget for de reisendes levemåte og kultur ble på denne måten tatt bort. I 1974 ble denne paragrafen opphevet, med følgende begrunnelse: «Slik livsførsle som førersegna har for augo, er ellers ikkje vanlig lenger, så forbudet tener snaut noko føremål lenger».

Eilert Sundt