Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Storsamfunnet: Frodes historie

«Jeg ble født på Rikshospitalets kvinneklinikk den 21. desember 1963.
Ni dager gammel tok Norsk misjon blant hjemløse meg fra min mor, og plasserte meg på Oslo kommunale Husmorskole, spedbarnsavdelingen.
Der var jeg til 11. november 1965.
Fordi jeg ble understimulert på barnehjemmet, det vil si fra jeg kom dit ni dager gammel - til jeg var nesten 2 år -  ble jeg den 11. november 1965 overflyttet til Emma Hjorts hjem. Jeg var på Emma Hjorts hjem til mai 1967.


Frode 6 år (Foto: Privat)

Min mor var syk da jeg ble født. Hun hadde problemer med nervene og var derfor ikke selv i stand til å ta vare på meg, men min mormor ønsket å overta omsorgen for meg fra den dagen jeg ble født. Mormor Amanda spurte flere ganger på Rikshospitalet om hun kunne ta over ansvaret for meg. Hun kontaktet også «Misjonen» for å få vite hvor jeg var. Mormor fikk avslag fra misjonen. Avslaget ble begrunnet med at hun bare bodde i leid hus, men det var jo nedfelt i lovene (lov om barnevern og lov om sosial omsorg) at barn av «omstreifere» skulle tas vekk fra sine foreldre. Det at hun bodde i leid hus var derfor bare et påskudd for å gi henne avslaget.

Mens jeg var på Emma Hjorts hjem fikk misjonen i oppdrag å avertere i dagspressen etter gode fosterforeldre, noe som førte til at jeg kom til mine fosterforeldre 1. desember 1966. Da var jeg enda under omsorg av Emma Hjorts hjem, mens misjonen overtok tilsynsansvaret første mai 1967.
Jeg ble i mitt fosterhjem hele tiden og ble adoptert 23. juni 1987.
Mine fosterforeldre spurte flere ganger, siste gang før min adopsjon, om det var noen av mine biologiske foreldre eller nære slektninger som ønsket å ha meg. Da løy misjonen og sa at det var det ikke. Dermed ble jeg adoptert på feil grunnlag. Det finnes ingen dokumentasjon som viser at mine biologiske slektninger, eller nære familie, ble spurt før jeg ble adoptert. Det vil si at både Forvaltningsloven og Adopsjonsloven ble brutt i selve adopsjonssaken.

Ble adoptert
Jeg har ingen erindring om barnehjemmet eller Emma Hjorts hjem, men jeg husker faktisk godt første dagen jeg kom til mine fosterforeldre. Isolert sett hadde jeg et veldig fint, stabilt, kristent, sosialt og åpent hjem. Mine fosterforeldre, nå adoptivforeldre, har vært veldig gode foreldre for meg i alle år. Det var en veldig trygg ramme og jeg så opp til mine fosterforeldre, som barn ofte gjør. Mine fosterforeldre visste at jeg var av «omstreiferslekt», de visste også navnet på mine foreldre, fordi de fikk tilsendt dåpsattest tidlig i 1967 i forbindelse med at de ønsket at jeg skulle få endret etternavnet mitt og få deres etternavn. Derfor ble etternavnet mitt endret i 1967. Daværende generalsekretær Bjørnstad, som ble oppnevnt som verge for meg sommeren 1967, samtykket på det varmeste til denne navneendringen.

Inspektør Karen Sofie Lund ble samme år ansatt som tilsynsfører for meg. Mine fosterforeldre hadde det daglige oppfostringsansvaret, men Karen Sofie Lund hadde ansvar for at fosterforeldrene gjorde som misjonen ønsket og at de ga barna en kristen oppdragelse. Misjonen hadde regelmessig brevkontakt og hjembesøk, forå passe på at de oppfostret meg på riktig måte, og for å få et inntrykk av hvordan hjemmet var totalt sett. Denne kontakten holdt fram helt til mine fosterforeldre adopterte meg.

Da jeg gikk i 5-6. klasse tok mine fosterforeldre en samtale med meg og fortalte om min bakgrunn. De viste meg dåpsattesten de hadde fått fra misjonen og jeg fikk for første gang se navnene på mine biologiske foreldre. På grunn av misjonen hadde fortalt oss at ingen av mine nærmeste slektninger ønsket å ha noe med meg å gjøre, så prøvde vi ikke å kontakte mine biologiske foreldre. Jeg visste ikke at jeg var av omreisende slekt før jeg så dåpsattesten for første gang, for der sto jo navnet til mine biologiske foreldre, og så stod det «omstreifere». Det var den betegnelsen både «Misjonen», Sosialdepartementet og Stortinget brukte om oss tatere.
Da forstod jeg at jeg hadde en annen bakgrunn.

På leting etter slekten
Etter at jeg var blitt godt voksen begynte jeg å lete etter mitt biologiske opphav. Jeg lette i Riksarkivet og fikk da ut over 114 sider om meg og mine nærmeste. Dette var i 1991. På den tiden hadde samfunnet stilt et mer og mer kritisk lys på misjonens arbeid. Det startet med Vibeke Løkkebergs film i 1973 om Svanviken, så kom de ulike utredningene i 1980 og 1982 om omstreiferne og lov om sosialomsorg. Etter at jeg fikk se mappen min i juni 1995, så tok det enda noen år før jeg gjorde noe mer. Da jeg omsider tok kontakt med Frelsesarmeens ettersøkningsarbeid, så gikk det bare en uke til jeg fikk kontakt med min mor. Hun ville svært gjerne ha kontakt med meg og lurte på hvor jeg hadde vært i alle år. Etter hvert fikk jeg kontakt med slektninger fra både min mors og min fars side. Det bitreste oppe i den grove løgnen som Misjonen stod bak, og som Sosialdepartementet og Stortinget i siste instans var ansvarlig for, var at jeg aldri fikk se min far i live - han døde sommeren 1983 - eller min mormor Amanda, som døde tidlig på høsten 1986.


Mormor Amanda
som døde før Frode fikk truffet henne. Her sammen med ett av sine andre barnebarn. (Foto: Privat)

 

Det første møtet med mor var rørende og stort og kan ikke beskrives. Det var en av mine største dager. Det var gjensidig glede fra første øyeblikk. Min mor var 58 år da jeg traff henne for første gang. Da var hun i privat pleie og var kommet seg veldig etter den gangen hun var på Gaustad.
Hun leide et rom hos et ektepar som hjalp henne litt i det daglige, og levde en tilnærmet normal tilværelse. Etter at jeg hadde truffet mor, fikk jeg kontakt med onkler og tanter på min mors side og onkler og tanter på farssiden.
De hadde jo i alle år lurt på hvor jeg var i verden. Jeg har blitt møtt med glede blant alle slektningene mine.

Jeg fikk også høre litt mer om min familie og hva som hadde skjedd etter at jeg ble tatt fra mor. Mor fortalte at hun gjerne ville besøke meg, men at hun fikk streng beskjed av misjonen om at det fikk hun ikke lov til. Mor fortalte også at jeg hadde hatt en søster som ble født fem år før meg, men at hun døde av hjernehinnebetennelse bare 8-9 måneder gammel. At min søster døde var svært vanskelig for mine foreldre. Da jeg ble tatt fra dem noen år etter, ble det nok for mye for dem og de ble skilt ikke lenge etter. Min mor ble sterilisert etter at hun fikk meg, så hun fikk aldri flere barn. Legen fortalte henne at hun måtte steriliseres for å unngå å bli alvorlig sjuk. Hun godtok derfor å bli sterilisert. Det som i realiteten skjedde var at hun ble sterilisert på rasemessig grunnlag.

Mellom barken og veden
Når det gjelder det rent følelsesmessige, så har jo jeg vokst opp fra barnsben av som «buro» som det heter på romani, eller fastboende. Jeg har fått en sosialdemokratisk oppvekst, vært bofast, har gått på skole og har hatt et liv med et fastlagt mønster i det daglige. Jeg har sett at livet som fastboende og livet som reisende er som natt og dag. I dag opplever jeg på mange måter at jeg er mellom barken og veden, mellom de fastboende og taternes levevis, men jeg prøver på en positiv måte å få det beste ut av begge leire. Jeg prøver å leve et så harmonisk liv som mulig ved å kombinere det livet jeg kjenner fra min adoptivfamilie, med det livet jeg nå lærer av de reisende.»

Constances historie

 



Les de reisendes
egne historier:

Trygves historie

Arnes historie

Åses historie

Frodes historie

Constances historie
 

Hurtigpekere:

Ble adoptert

På leting etter slekten

Mellom barken og veden