Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Storsamfunnet: Constances historie

«Det kom en tid da det ble vanskelig mellom foreldrene mine. Mor hadde gått lei og det ble ikke så greit der hjemme. De gikk fra hverandre og mor ba direktøren for Norsk Misjon blant hjemløse om hjelp til å ta seg av oss barna. To av brødrene mine, Leif og Kåre på ni og tolv år, kom på fosterhjem i Valdres. Fosterforeldrene hadde en revefarm og der hadde de det ikke godt. Der fikk de den samme maten som revene.

Min eldste bror fikk reise til sjøs. Der var han i alle år. Han hadde så lyst til å reise, men mamma ville ikke la han dra. Jeg gjorde derfor noe som var ulovlig: jeg forfalsket underskriften hennes. Han var da seksten år og trengte en erklæring fra både mamma og pappa for å få lov til å dra. Pappa ville at han skulle komme seg ut. 'Gjør det du må', sa Pappa, 'Få han ut. Gutten har godt av det'!
Da mor fikk greie på det fikk jeg en overhaling..
'Vet du', sa hun; 'Jeg kunne få deg anmeldt og fått deg satt i fengsel for å ha skrevet falsk erklæring!' Jeg visste jo at det var galt, men bror min hadde så lyst til å dra ut. Han dro ut som dekksgutt, var ute i mange år og reiste for de store rederiene. Helt til han ble pensjonert jobbet han til sjøs.
Min søster fikk jobb hos noen folk på Sotra og var delvis hjemme. Hun klarte seg bra.

Jeg ble sendt til «Vernehjemmet Fredly» på «Klosteret». Bestyrerinnen het Ragnhild Koppervik. De var snille mot meg. Jeg fikk lov til å gå ærend om dagen, og jeg fikk gode skussmål. Jeg ble også konfirmert der i 1946 – i domkirken. Jeg var fornøyd med å få lov til å gå ærend om dagen. Dette hadde kanskje vært et sted jeg kunne ha klart å være lenge, hvis det ikke hadde vært for at «Misjonen» lovte for mye.

Ble lovet skolegang
Å gå barnepleien eller sykepleien var mitt høyeste ønske. Lyngstad på Misjonen hadde lovet meg at jeg skulle få gå på skole. Da han døde og Bjørnstad tok over, så lovte han meg det samme, men løftene ble ikke holdt. Den dag i dag kan jeg ikke engang fylle ut papirer på en ordentlig måte, og hvis jeg skal søke om noe må jeg ha hjelp til det. Jeg fikk nylig en erstatning på 60 000 kroner for tapt skolegang. Jeg synes ikke dette er noe høyt beløp, og jeg hadde forventet litt mer.

Det var på Klosteret (skolehjemmet) jeg begynte å rømme, fordi jeg så gjerne ville gå på skole og bli til noe. Jeg rømte også en gang senere da jeg var blitt sendt til Bærum skolehjem, fordi jeg var så lei dette piggtrådgjerdet rundt oss.

Misjonen lovte meg utdanning, men det eneste vi gjorde på Klosteret var å jobbe, jobbe og jobbe. Der vasket vi klær og lærte å stryke tøy, fine skjorter, til og med prestekrager. Jeg liker å jobbe og arbeidet har alltid vært min store trøst, samtidig hadde jeg denne drømmen om å få en utdanning. Derfor begynte jeg å rømme. Jeg rømte fordi de løy for meg. De sa jeg skulle få begynne på barnepleien eller sykepleien. Jeg måtte bare ha alderen først sa Lyngstad (måtte være 18 år). Det han vel burde sagt var at jeg burde tatt om igjen hele folkeskolen eller i det minste de siste to årene. For det jeg hadde av skolegang var ikke mye.

Før jeg kom til Bærum skolehjem satt jeg åtte dager i kretsfengselet, fordi jeg var så fæl til å rømme. Jeg rømte fordi jeg følte at alt var så urettferdig. Den dagen jeg skulle til kretsfengselet kom politimannen som skulle følge meg til forhør. Han sa til meg  «Constanse, jeg vet at du ikke har gjort noe galt. Hvis du vil kan du stikke fra meg.» Jeg tenkte i mitt stille sinn: «Er dette noe du sier fordi at jeg skal rømme enda en gang?».
«Nei», sa jeg. Nå er det nok. Nå orker jeg ikke dette livet lenger. Å flykte ut i skogen og gjemme meg der. Nå vil jeg reise dit de sender meg. Da bestemte jeg meg for at det skulle bli slutt på det livet der. Det å gjemme seg og å bli jaget.

Dårlige nerver
Så fikk jeg dårlige nerver. Jeg satt i kretsfengselet i åtte dager. Det er nok for en søtten åring. Jeg sa til meg selv «Kjære Gud, hvorfor skal jeg sitte der? Jeg har ikke gjort noko gale.»
Dette har forfulgt meg hele livet. Jeg hadde skjønt det hvis jeg hadde gått rundt og stjålet og ført et forferdelig liv, men det eneste jeg ønsket var å få gå på skole. Jeg ville noe med livet mitt. Etterpå har jeg skjønt at det var galt å rømme sånn, men det var en slags desperasjon, tror jeg. Du skulle bare jobbe, jobbe og jobbe.

Så ble jeg sendt til Bærum skolehjem. Der var det både en barneavdeling og en voksenavdeling. Jeg kom først til barneavdelingen. Det var kjekt fordi jeg kunne passe på de andre barna. Så ble jeg flyttet over til den andre avdelingen og jeg begynte å lengte veldig hjem. Da bodde foreldrene mine på Sotra og hadde fått eget hus.

Jeg fylte 17 år det året jeg ble sendt til Bærum skolehjem. Det ble kalt skolehjem, men jeg fikk aldri noen undervisning der. Der var det også bare jobbing og jeg satt for det meste ved veven. Der hadde de noe de kalte «planskifting». Først var det tre måneder på kjøkkenet, så veven i tre måneder etc. Det gikk jo greit lenge, selv om det ofte var hardt, for jeg har alltid vært et arbeidsomt menneske. Vi fikk aldri betalt for denne jobben, og jeg fortsatte med å være gratis arbeidskraft.

Fikk jobb
Til slutt synes jeg det fikk være nok og jeg rømte fra Bærum skolehjem sammen med ei jente fra Hønefoss som het Solveig. Vi gikk på Kaffistova i Storgata 28 og spurte om vi kunne få oss jobb. Vi var ærlige og fortalte bestyrerinnen der hvem vi var og hvor vi kom fra. Hun ga oss jobb på kjøkkenet og et lite rom på baksiden der vi hadde hver vår seng. En dag som Solveig skulle rydde av bordet satt en av jentene som nettopp hadde blitt utskrevet fra hjemmet der. Hun rapporterte oss til bestyrerinnen på barnehjemmet.

Bestyreren på skolehjemmet og politiet kom da og hentet oss vekk fra arbeidet. Bestyrerinnen på Kaffistova prøvde å få dem vekk fra dette og hun sa: «La nå disse jentene være. De har vært så snille og har ikke vært ute en eneste kveld. Kan de ikke få lov til å jobbe som andre jenter? De er jo så flinke!»
Vi hadde jo ikke tort å gå noe sted mens vi var der, ikke engang på kino fordi vi var så redde for å bli oppdaget. Men bestyrerinnes protester hjalp ikke.

Så ble vi igjen sendt til Bærum skolehjem, men det skjedde ikke uten basketak. Solveig fauk nemlig på dem og gjorde en forferdelig motstand. Den behandlingen den jenta fikk glemmer jeg aldri. «Ta det med ro Solveig», sa jeg. «Det nytter ikke. Hvis du gjør motstand kommer det bare enda mer politi og alt blir så leit».
De fikk henne inn i bilen. Hun ble slått. Ikke av politiet, men av bestyreren på barnehjemmet. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, om han slo henne i nesa eller hva. Kjolen hennes så ut som den var dyppet i blod. Så ble hun satt ned i cella.

Innestengt
Meg satte de inne på et rom og der måtte jeg sitte i tre uker. Til frokost fikk jeg to skiver med skrapet smør på og et blekkrus med havresuppe. Jeg måtte bo, sove og spise på et rom i en gammel trebygning med gitter for vinduene. Jeg hadde en toalettbøtte i en emaljebøtte. Jeg lå der og tenkte. Hva om det blir brann — da brenner huset ned som en fyrstikkeske og jeg sitter her innestengt og med gitter for vinduene. Det var forferdelig. Der fikk jeg mine nerver ødelagt enda mer. I dag kan jeg ikke gå inn i en heis alene fordi det virker for innestengt. Jeg har vendt meg til å gå inn i heisen når det er andre folk der, men alene — det går ikke.

Misjonen jobbet mot oss og ikke for oss. Det var det de gjorde hele tiden. Presteskapet var verst — de løy for deg og fortalte at du skulle få gå på skolen mens du i virkeligheten bare måtte jobbe og jobbe.
Jeg var på Bærum skolehjem til den høsten jeg fylte 18 år. Da fikk jeg lov til å reise. Jeg måtte sy alt utstyret mitt selv før jeg dro; Kåpe, kjole, skjørt og en bluse. Så reiste jeg hjem til mor på Sotra. Mor og far var igjen sammen og hadde det bra.»

 



Les de reisendes
egne historier:

Trygves historie

Arnes historie

Åses historie

Frodes historie