Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Storsamfunnet: Åses historie

«På mine papirer står det at jeg er født 5. februar 1950, men min mor hevder at jeg er født 19. februar. Hun har selv bursdag noen dager etter, og hun sa den gangen at hun ønsket seg meg i bursdagspresang.
Det var ikke uvanlig at «Misjonen» forandret både fødselsdato og år for å villede foreldre som lette etter barna sine. Min mor og jeg ble plassert på Solfeng mødrehjem i Groruddalen. Da var allerede prosessen med å få meg bortplassert i gang, min mor hadde i flere måneder blitt fortalt at hun ikke var skikket til å ta seg av meg.

Den 2. april ble jeg døpt i Nordstrand kirke, og den 3. april kom søster Esther, reisesekretæren i Misjonen og hentet meg. Det måtte ha vært en slitsom reise for både henne og meg, for ferden gikk til Karmøy og Solstrand Barnehjem, eller Jacob Walnums barnehjem som det også kaltes. Jeg ble ikke lenge på barnehjemmet og jeg kan heldigvis ikke huske noe fra denne tiden.

I fosterhjem
Da jeg var to år kom jeg på fosterhjem. Mine fosterforeldre var middel-aldrene da de tok meg til seg. Jeg kan ikke huske noe fra barnehjemmet gudskjelov, og mye av barndommen er fortrengt.


Åse i fosterhjemmet (Foto: Privat)

Mine fosterforeldre hadde et småbruk, ca 70 mål og noe skog. Min fosterfar drev bruket alene, og de hadde ingen flere barn enn meg. Jeg fikk mye juling i fosterhjemmet, også når jeg ikke hadde gjort noe galt.
Andre avstraffelser bestod i at jeg måtte legge meg uten kveldsmat, ble innestengt i et mørkt kott, eller måtte skure hele huset fra loft til kjeller.
I dag kan jeg se paralleller mellom avstraffelsene på Misjonens institusjoner og straffen jeg fikk i fosterhjemmet. Min fosterfar var belest, og han overførte mye av sine kunnskaper til meg. Han lærte meg tidlig å vise interesse for litteraturen. Han var også en veldig snill mann og jeg tror ikke han visste om måtene jeg ble straffet på. Det var min fostermor som stod for avstraffingen og det skjedde alltid når min fosterfar var ute på arbeid.

Jeg har også gode minner fra fosterhjemmet. Jeg kan huske at vi alltid spiste middag tidlig, ofte allerede ved 11-tiden om formiddagen. Maten var vanlig husmannskost, og det var alltid rikelig. Jeg hadde bursdagselskap fram til jeg fylte 13 år, og de var alltid fine, med mye godteri og kaker.
Julen ble feiret som hos folk flest, men vi hadde litt julefeiring for tjeneste-piken på lille julaften, med pakkeutdeling til henne, kaffe og prøvesmaking av julebaksten. Misjonen kom på besøk nesten hvert år, den første tiden var det Esther Øvregaard, siden Karen Sofie Lund. Jeg ble som regel jagd ut da hilsningsseremonien var over, så de skulle nok snakke om hvordan det gikk for meg, og hvordan jeg oppførte meg.


Sammen med fosterfar, Åse tre år. (Foto: Privat)

Da jeg var ni år fikk jeg i skolegården høre at jeg var en taterunge. Da jeg spurte hjemme hva en tater var, fikk jeg til svar at det var arbeidsskye folk som bare drakk og stjal. Jeg fikk også opplyst at min mor var et meget dårlig menneske, som ikke ville ha meg. Jeg var flink på skolen, noe som ble bemerket i brev til Misjonen. De så det slik at det måtte skyldes den gode, kristne oppdragelsen. Da jeg var ni år skjedde det en forandring med meg, jeg ble slurvete, lat, og det gikk nedover med skolearbeidet. Dette framgår også i brev til Misjonen. De dårlige resultatene ble forklaret med dårlig arvestoff.

Hjem for «piker med tilpasningsvansker»
I 1964 ble jeg konfirmert og interessen for gutter begynte å vokse, slik som det nå gjør i tenårene. Nå virket det som om jeg skulle passe meg ekstra mye for gutter, jeg hadde mye strengere regler enn de andre ungdommene. Dette hadde nå motsatt virkning på meg, jeg ble nok litt villere enn de andre. I 1965 begynte en flittig korrespondanse mellom Misjonen og fosterhjemmet for å få meg plassert på et hjem for «piker med tilpasningsvansker» som det het. 1966 ble jeg plassert på Trogstad skole på Toten. Der skulle jeg lære å oppføre meg. Det var bare en oppbevaring der, vi var innelåste 23 timer i døgnet, en time fikk vi bevege oss på et begrenset område. Gikk vi over grensa, ble det kollektiv avstraffing.
Det ble mye rømming derfra, og nervene mine kom i ulag. Da ble jeg IQ- testet. I ettertid forstår jeg hvorfor det ble gjort, det var et ledd i rase-politikken. Jeg var heldig og havnet over normen, men ikke alle var så heldige, flere måtte reise til Gjøvik sykehus for operasjon.

Flyktet til Sverige
Noe frihet kunne vi få om vi viste god vilje, og jeg fikk følge med en gutt fra Toten. Jeg ble gravid med han, og ble sendt hjem til fosterhjemmet. Ikke lenge etter kom jeg over et brev fra Misjonen der det sto at jeg skulle føde på et sykehus i Oslo, og barnet tas fra meg med det samme. Det hadde i mellomtiden blitt slutt medkjæresten min fra Toten, men jeg hadde blitt glad i en annen mann og vi ønsket å slå oss sammen. Vi giftet oss og flyktet til Sverige, for å slippe at barnet ble tatt fra meg. Den lille gutten min døde i krybbedød, men min fostermor ga meg skylden for at jeg ikke hadde passet på han. Jeg fikk etter hvert 4 barn til med min mann, alle ble tatt av barnevernet her i Sverige, med god hjelp av Misjonen. Mange år etterpå fikk jeg kontakt med barna mine igjen, men da hadde vi ikke sett hverandre siden 1972. Deres fosterforeldre har fortalt dem at jeg bare drakk og turet, og at de måtte passe seg så de ikke ble som meg, så da jeg tok kontakt med dem ønsket de ikke å ha noe med meg å gjøre. Det eneste jeg hadde gitt dem, i følge fosterforeldrene, var mine dårlige gener. Hvordan gikk det nå for disse barna som skulle reddes unna sine foreldre? Det er bare et av de fire barna det gikk bra for, de tre andre sliter i dag med rus og psykiske problemer. Så hva ble de reddet fra?

Ble nektet opplysninger
Da jeg var tretti år begynte jeg å søke etter min biologiske mor. Jeg hadde forsøkt å kontakte Misjonen mange år før, for å få opplysninger, men jeg ble nektet dette. Misjonen prøvde å hindre meg denne gangen også, de sa at de ikke hadde opplysninger om verken min mor eller meg. Da truet jeg med advokat. Ikke lenge etter fikk jeg vite hvem min biologiske mor var. Det var en rar følelse å sitte med navnet på min mor og besteforeldre. Jeg hadde også et telefonnummer til min mor. Jeg tok mot til meg og ringte. Noen timer senere banket jeg på hennes dør, og mor og datter kunne klemme hverandre igjen etter tretti år med uro og undring. Det viste seg at min mor hadde vært hos Misjonen i Holbergsgate 5 flere ganger og spurt etter meg. Hun fikk alltid til svar at jeg hadde det bra, og at jeg ikke ville ha noen kontakt med henne. Dette har jeg i ettertid forstått var et stående svar fra Misjon til alle som spurte etter barna sine. I brev til min fostermor fra Misjonen kan man lese: «Man bør helst fortelle barna så tidlig som mulig om deres opphav, men navn får ikke forekomme i sammenhengen, da barnet kan bli urolig av det».

Flere år etter at min fostermor var død, fikk jeg vite at også hun var av romanifolket. Man kan vel si at der hadde jo Misjonen «lykkes» med sitt arbeid. Hun hadde på mange måter hatt samme barndom som meg, barnehjem, fosterhjem, hun hadde en sønn som Misjonen tok fra henne, men hvorfor hun var så slem mot meg som var av samme folket, er fortsatt en gåte for meg. Alt det Misjonen tok i fra meg holder jeg nå på å lære meg, språket, håndverket, musikken, historien. Slikt som andre mennesker tar som en selvfølge. Jeg lever i dag et stille og rolig liv, med et ben i «buro-verdenen» og et liv blant romanifolket.»

Frodes historie

 



Hurtigpekere:

I fosterhjem

Tilpasningsvansker

Flyktet til Sverige

Nektet opplysninger

 

Les de reisendes
egne historier:

Trygves historie

Arnes historie

Åses historie

Frodes historie

Constances historie