Storsamfunnet: Møtet med storsamfunnet

Myndighetenes politikk overfor romanifolket/taterne er historien om nesten 500 års undertrykking. Det begynte med reformasjonen da taterne ble bedt om å forlate landet, noen år etter ble taterne lyst fredløse. Hvem som helst kunne da drepe en tater uten å bli straffet. Kirkens fordømming frarøvet taterne både grunnleggende borgerrettigheter og en aksept som gode borgere.

Ståtarkongens/bygdevekterens våpen/bevæpning: En sabel, to sveper/oksepeiser, et belte med skilt og et skilt med kjede, fra Hegra museum. (Foto: Odd Ragnar)

Politikken overfor romanifolket/taterne fra siste halvdel av 1880-tallet og helt fram til noen tiår siden, omhandler bl.a. tvangssteriliseringer, tvangsplasseringer av barn i fosterhjem og kriminalisering av taternes levemåte. Denne politikken fortsatte på 1900-tallet, og hadde som sitt klare mål at romanifolket skulle tilpasse seg storsamfunnet og gi opp sin reisende livsform. Dette har vært med på å undergrave romanifolkets kultur og har ført til at mange den dag i dag er redde for å stå fram med sin identitet. Den siste loven som ble rettet inn mot romanifolket var Loven om hestehold i 1951. Den var et siste velrettet slag mot et prøvet folk.

Reformasjonen
I de første årene etter innvandringen til Skandinavia ble taterne møtt med en viss grad av toleranse. De katolske pilegrimstradisjonene påla folk å gi pilegrimer mat og husly. Dette kom også andre vandringsfolk til gode, blant annet taterne. Med reformasjonen endret dette seg dramatisk. Allerede i 1536, samme årsom reformasjonen i Danmark, gakong Kristian III den første utvisningsordren. Bakgrunnen for denne endringen var en strengere oppfatning av renhet og urenhet, og at taterne ikke lenger kunne oppnå fordeler ved å utgi seg som pilegrimer.

Taterne motsatte seg utvisning og Kongens pålegg ga få resultater.
Kristian III gikk da til det skritt å lyse taterne fredløse i riket. Enhver kunne drepe tatere. Alle som ga husly eller mat til tatere, ble straffet med tap av gods og eiendom. Dette var innledningen til den mest brutale menneskeforfølgelse som har funnet sted i Norge og Danmark.
I 1589 kom det et nytt kongebrev med ordre om å fange alle tatere og drepe dem uten nåde. Slike ulike forordninger varierte i styrke, men gjaldt helt fram til midten av 1800-tallet.

I 1643 innførte myndighetene innenlandsk passtvang for tatere. På 1700- og 1800-tallet var det straffbart å tigge eller streife om på veiene, noe som førte til at mange tatere ble arrestert. Inntil 1912 var det påbudt ved lov at det i tukthus og slaverier skulle drives kristendomsundervisning slik at tatere som var anbrakt der kunne bli konfirmert.

Kirken
Kirkens holdning kommer til syne i en skrivelse fra biskopen på Fyn i 1578: «Når her kommer tatere til landet,
som her pleier at komme stundom,
da skal ingen prestemand vie
sådanne sammen i ekteskap, heller ikke gi dem sakramentet, men la dem dø som det var tyrker, og begraves utenfor kirkegården som hedninger».
Langt inn på 1900-tallet opplevde taterne å bli nektet dåpen, da kirken mente de levde et moralsk klanderverdig liv. Dåpen var spesielt viktig fordi den ga grunnlaget for statsborgelige rettigheter. Uten dåp var det ikke mulig å få pass og å reise rundt på lovlig vis. Videre kunne de settes i fengsel fordi barna ikke ble konfirmert. På denne måten fikk kirkens fordømmelse av taterne større virkning enn de kongelige utvisningsordrene. Det å bli nektet kirkens velsignelse fikk også en stor betydning for hvordan folk flest så på taterne. Å ikke få Guds velsignelse betydde også å være avskåret fra medmenneskers medlidenhet og sympati.

Taterne som urene
Taterne ble oppfattet som urene hovedsakelig av to årsaker; de tok på seg ulike typer arbeid som blant annet «rakkere» og «nattmenn» som var definert som «urene», samt at deres livsform som reisende førte til at de sto utenfor myndighetenes kontroll. Dette innebar at de vanskelig kunne skattelegges, og at de var utenfor lokalsamfunnets sosiale kontroll.
Både av fastboende og av myndighetene ble taterne og andre omreisende grupper sett på som personer som «flakket omkring», som var uvillige til å ta seg fast arbeid og derfor måtte antas å livnære seg gjennom tigging eller annen ulovlig virksomhet.

Fantefortegnelsen
I 1845 ble det foretatt en folketelling over de reisende. På bakgrunn av dette utarbeidet Justisdepartementet i 1846 en fortegnelse over de personene som var navngitt, den såkalte «Fantefortegnelsen».
Den omfattet 700 personer og inneholdt korte opplysninger om hver enkelt. Dette var nyttig for lensmenn og embetsmenn, og gjorde at de reisende nå lett kunne spores opp. Dette medførte at enkeltpersoner og taterslekter fikk et negativt merke på seg som de siden aldri har blitt kvitt.

Ståtarkongen

[ Tilbake | Toppen av siden | Forsiden ]