Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Språk: «Romanifolket», «taterne» eller «de reisende»?

Det knytter seg en diskusjon til navnet til denne folkegruppen: romani-folket, taterne eller de reisende (reisendes) er mest brukt. I utstillingen brukes disse tre navnene om hverandre, uten at dette betyr at betydningen endres. Mange av navnene som har blitt gitt til denne folkegruppen har en ensidig negativ klang for folket selv, som for eksempel splint, fant og fark, disse navnene vil derfor unngås.

Fant og splint var navnet lokalbefolkningen satte på de sjøreisende, det vil si romanifolket som levde langs kysten og ferdes i båt. Tater er det navnet som det er mest uenighet rundt. Mens noen mener at tater er et skjellsord, fordi lokalbefolkningen ofte har brukt det slik, mener andre at tater-navnet skal tas tilbake og gis stolthet og verdighet. I tråd med ønsker fra en av våre samarbeidspartnere, Taternes Landsforening (TL), så vil vi bruke ordet tater og være med på å gi det en positiv betydning.

De ulike navnenes opprinnelse

Av Rolf Theil

Tater
Romanifolket blir omtalt med ulike navn som dette folket i utgangspunktet ikke har brukt om seg selv, og flere av navnene røper mangel på kunnskap om folkets identitet og opphav. Romanifolket kom sannsynligvis til Norden tidlig på 1500-tallet, og de ble kalt tattare/tatere.
Olaus Petri (1493-1552) forteller i «En Swensk Cröneka» at «en part aff thet folket som fara omkring ifrå thet ena landet til thet andra, them man kallar Tatare». Vi ser her en forveksling med tatarene, et folk som bor i og omkring Russland og som snakker et språk som er beslektet med tyrkisk.
Ordene tater og tatar skal ha kommet til norsk gjennom tysk, og allerede før 1350 er ordet tattarar kjent på norsk, med betydningen tatarer.

Det folket vi i dag kaller tatarer var heller ikke de første som bar dette navnet. De opphavelige tatarene skal ha vært en av de mongolske stammene som erobret Russland sammen med Djengis-Khan tidlig på 1200-tallet. Senere ble tatar et vanlig navn på mange forskjellige tyrkiske og mongolske nomadefolk i Russland og Sentral-Asia. Det er vel ikke så merkelig at også romanifolket ble kalt for tatarer — de var jo også et nomadefolk som kom østfra.

Fant
Ordet fant har en interessant historie. Ivar Aasen skriver i «Ordbog over det norske Folkesprog» (1850) at ordet har to betydninger. For det første betyr det «en fremmed Person, et Mandfolk med fremmed Klædedragt og Sprog». I Telemark og Hallingdal brukte de ordet «om fornemme Folk el. Byfolk i Alminnelighed; men sjelden om fremmede folk i Bondedragt».
For det andre betyr det «en Landstryger eller forløben Karl; især om Tatere og lignende omstreifende Folk».
Ordet fantes allerede i norrønt, i formen fantr, og det hadde betydningene «tjener» og «omreisende person».
Fant har trolig kommet til norsk via nedertysk fra italiensk. På italiensk finnes ordet fante, som betyr «tjener, knekt» og dessuten «infanterist». Dette italienske ordet kommer igjen av det latinske infans (lite barn).

Splint
Splint betyr det samme som fant, men opprinnelsen til ordet er ukjent. Noen språkforskere kopler det til det andre ordet splint, som har betydningen «stykke som er revet av ved knusing, sprenging eller liknende» som er et lån fra nedertysk. Men sammenhengen er svært usikker.

Fark
Ordet fark er i ordbøkene oppgitt med to betydninger, «landstryker, tater, fant» og «kjeltring». Det er viktig å legge merke til at «landstryker, tater, fant» er den eldste og opprinnelige betydningen. Ordet er en diminutiv-avledning av farre (fant). Diminutiv betyr «forminskende», slik at  fark egentlig betyr «liten farre». Farre er et gammelt norsk ord. På norrønt het det farri, og betydde også den gangen «fant». Farri var avledet av verbet fara (fare, reise).

 

 

Hurtigpekere:

Tater

Fant

Splint

Fark