Opprinnelse

Det hersker mange teorier rundt romanifolkets/taternes opprinnelse.
Mens språket forteller om et opphav fra India, så forteller ulike sosiale fenomener gjennom 500 hundre år om en mer blandet bakgrunn.

Første gang vi hører om «det
fremmede folket i Skandinavia»
var i 1505.
Et stort følge oppsøkte da den
danske kong Hans med et
anbefalingsbrev fra hans nevø,
den skotske kongen James IV.
Han omtaler de fremmede som
egyptere og forteller at de i lengre
tid har flakket om i Skottland,
hvor de har oppført seg fredelig.
I 1511 dukket det opp et nytt
følge. Trolig var det folk fra denne
gruppen som slo seg ned i
Stockholm året etter.
Sannsynligvis kom de til Norge
på omtrent samme tid.

I alle europeiske land hvor de
fremmede viste seg, så presen-
terte de seg som pilegrimer og
fortalte at de hadde lagt ut på
en syv år lang reise for å gjøre
bot for fedrenes synder.
Ettersom de fortalte at de kom
fra Egypt, ble de mange steder
bare omtalt som egyptere –
på engelsk gypsies, på spansk gitanos. Selv kalte de seg secani, det samme ordet som på tysk har blitt til zigeuner.

Det antas at det norske romanifolket stammer fra samme gruppe som de første sigøynere som kom til Skandinavia på 1500-tallet. Dette betyr ikke at sigøynere og tatere i Norge i dag tilhører den samme etniske gruppen.
Selv om både romanifolket/taterne og sigøynerne har en kulturell tilpasning som reisende og tradisjonelt har levd av å selge varer og tjenester til den fastboende befolkningen, så utgjør de i dag to ulike etniske grupper med forskjellig kultur og språk.

Det er en gammel myte at kulturer er lukkede enheter. Sigøynere som lever i Norge i dag, kom hit først sent på 1800-tallet. Romanifolket/taterne har trolig levd her i landet gjennom 500 år. I løpet av denne tiden har de vært i stadig samhandling med lokalbefolkningen og har etablert sine egne kulturuttrykk.

Det er ulike grunner til at folk velger en tilpasning som reisende.
Mange av romanislekt framhever fortsatt de positive sidene av et liv på reise. Følelsen av frihet er en verdi som vektlegges. Opp gjennom historien har mange grupper mennesker vært drevet ut på vandring av ulike årsaker. Dette kunne være bønder som hadde mistet gård og grunn, husmenn som hadde blitt sagt opp fra festekontraktene på husmannsplassen, og andre eiendomsløse som ikke hadde alternativt utkomme.
I det gamle bondesamfunnet var det ikke nok jord til at det gradvis økende folketallet kunne få et utkomme som jordbrukere. Derfor måtte mange finne seg en inntekt, som for eksempel omvandrende håndverker.

Eilert Sundt

[ Tilbake | Toppen av siden | Forsiden ]