Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Musikk: Nils Bakke

Nils Bakke (1887-1969) sies å ha vært en av de mest spesielle spillemenn i sin tid. Han reiste rundt i bygdene på Nordvestlandet, Gudbrandsdalen og Trøndelag. Nils kunne kunsten å trollbinde sitt publikum, med en helt spesiell varme i spillet.

Nils Bakke med fele.
(Foto:Ragnhild Schlüters
fotosamling)

Minnestein (Foto: Privat)

 

Nils Bakke var av reisende slekt og vokste opp «på
landeveien». Landeveien var også hans første
konsertsal og det sies at den første fela, som han
fikk av sin far, var av blikk. Faren til Nils var nemlig
blikkenslager. Da faren oppdaget at sønnen var en
musikalsk begavelse, så fikk gutten et ordentlig
instrument. Snart ble han en etterspurt spillemann.
Som voksen arbeidet Nils Bakke ved Løkken Verk og
var ellers finmekaniker på Gideon motorfabrikk i
Molde i flere år.

«Draum»
Stykket «Draum» er knyttet til Nils Bakkes navn.
Det hevdes at bakgrunnen for stykket var at Nils
forelsket seg i datteren til direktøren på Løkken verk.
Direktøren mente at denne forbindelsen ikke var
heldig og sende datteren bort.
Nils tok dette veldig tungt og lagde da den vakre
valsen «Draum». Om det er noe hold i denne historien
vites ikke, men han sa senere at han verken hadde
tid til kvinner eller «sterke saker».

Spillemannen Ingvar Hestnes, som var en god venn
av Nils Bakke, skrev diktet nedenfor om sin venn.
Diktet ble presentert på årsmøtet til Valsøyfjord
historielag på Nordmøre i 1989. Etter en innsamling
blant andre spillemenn, ble det samtidig avduket en
minnestein over Nils Bakke i Kristiansund.

Nils Bakke

Som felespeller var han en musikkens tolk,
Vakker og staut, men av farande folk,
Og jenta han elska, han kunne ei få,
For opp mot de store han kunne ei nå.

Og ofte det går slik at drømmene brest,
Han fikk ikke henne han elska mest,
Så laga han slåtten til jenta sitt minne,
I tonenes verden han vil henne finne.

Og fela ho song i sorg og i smerte,
Så mjukt og så vart, det kom i frå hjertet,
og fela ho tona om lengsel og savn,
og slåtten han fikk 'Draum' som navn.

Og kanskje slåtten vil vare lenge,
og stryke op bivrande felestrenge,
når tonen vemodig når lyttande øre,
den bortgjemte minne kanskje vil røre.

En drøm har vi alle, som har noe å gi,
Som kanskje vil leve etter vår tid.
Slik også spillemannen som kviler i grav,
har noe av sitt eget i toner oss gav.