|
Familie og barndom: Barndom
Sterke slektsbånd
«Rikdommen vår er barna» pleide de reisende å si. Selv
Eilert
Sundt, som ellers ikke hadde mye positivt å si om de reisende,
påpekte mødrenes kjærlighet til ungene. Oppdragelsen var
kjærlig, men streng. Barna skulle vite sin plass, lydighet og
respekt overfor foreldre og andre voksne var sentralt. Barna lærte
tidlig å hjelpe de voksne i deres arbeid og til å venne seg til en
hard virkelighet.
I dag er fortsatt forholdet mellom foreldre og barn i en reisende
familie nært og tett, og slektsbåndene er sterke. Barn blir
oppdratt til å respektere de voksne og til å hjelpe til der de kan,
og til å ikke legge seg opp i de voksnes samtaler. Det blir ansett
som uhøflig å kalle eldre slektninger med bare fornavn. Eldre
kvinnelige slektninger kalles tante og eldre mannlige slektninger
onkel, etterfulgt av fornavnet.
Oppdragelse Emma
forteller:
«Vi måtte oppføre oss bra, hvis ikke var det vanskelig å få komme
inn til folk. Pappa var en hard mann og når han først tok oss
fatt, så forstod vi at han var høvdingen. Ellers var han snill. Vi
hadde større respekt for pappa enn mamma. Hvis pappa ble sint, så
visste vi at det var alvor. Mamma sa ofte at vi skulle få ris, men
det skjedde aldri. Jeg tror ikke det gjør noe å ta ungene fatt
ordentlig. Vi lærte en gang for alle. I dag er det ingen
oppdragelse, og læreren får kjeft hvis han prøver å oppdra barna.
Husker en gang da jeg og bror min hadde stjålet noe fra en gård
der vi overnattet. Jeg hadde tatt ei lita dukke og bror min en
tollekniv. Jeg hadde aldri hatt noen dukke, og når jeg så denne ble
fristelsen for stor.
Men pappa oppdaget det og fikk oss til å
fortelle hvor tingene kom fra.
Først fikk vi ris og så måtte vi gå tilbake og levere tingene.
Kona på gården synes synd på meg og sa at jeg bare kunne beholde
dukken. Å stjele gjorde jeg aldri mer, ikke etter den lærerpengen
far min ga meg.»
(Emma, født 1926) Lek
Emma forteller:
«Vi hadde aldri noen leker. Husker at vi vippa pinne og kasta
ball. Vi hadde ikke selv noen ball. Jeg var også veldig ivrig til
å kaste håndball og ville gjerne være den som stod i mål. Vi lekte
bondegård med kongler og lagde stall til hesten. Noen ganger lekte
vi også med kaffeskåler, men da fikk vi juling. Mat-tingene måtte
vi holde oss unna.»
(Emma, født 1926)
Silje forteller:
«Vi likte sportslige aktiviteter. Om sommeren badet vi mye. Vi
syntes det var morsomt å seile på tømmerstokkene, selv om det
sikkert var veldig farlig.
Vi drev også mye med idrett, uten at vi visste hva idrett var. Vi
hoppa lengde, gjemsel, tresteg og sprang om kapp. Ellers lagde vi
bondegårder av kongler, med hester, kuer og sauer.»
(Silje, født 1942)
Mor og barn på leirplassen, ca. 1940.
(Foto: Privat)
Arbeidsoppgaver
Constance forteller:
«Når mamma var ute og 'gikk med korga på gårdene' (handlet) så
var det vi to jentene som passet på de minste. Jeg husker at hun
alltid sa før hun dro 'nå må dere største passe på de små mens jeg
er borte'. Pappa var jo der, men han satt og jobbet med tingene
sine, så det å passe på de små var vår oppgave.»
(Constanse, født 1930)
Silje forteller:
«Vi ungene hjalp foreldrene våre så godt vi kunne. Vi tok
på oss frukt-plukking, potetplukking og barnepass. Gutta hjalp
far, mens jentene hjalp mor. Vi vaska klær og hjalp til med å
pakke sammen. Det var mye arbeid. Gutta hjalp til med å hente
vann. Det var ikke lett å vaske tøy midt på vinteren. Vi vaska
klærne enten i en stamp eller i elva, slik det var vanlig rundt om
på gårdene. Om vinteren ble det satt opp ei lita snor inne.»
(Silje, født 1942)
Karl forteller:
«Ungene matet hesten. Når vi var ute og handlet sprang ungene
i forveien til stuene, slik at folk ikke skulle rekke å stenge
døra. Jeg gikk ikke på skole fordi de hadde bruk for meg hjemme.
Myndighetene brydde seg ikke om skolegang for taterne den gangen.»
(Karl, født 1934)
Mona forteller:
«Da vi var barn, fikk vi ikke lov til å ha verken spark eller
sykler fordi foreldrene våre var så redde for at det skulle skje
oss noe. Samtidig var det vår oppgave å hente vann hver dag. Vi
hadde ikke innlagt vann, og vi holdt hester. Hver dag måtte jeg og
søsknene mine dra til elva for å skaffe vann til både dyra og til
huset. Om vinteren var det ikke så lett. Vannet frøs og jeg husker
godt at jeg måtte åle meg ut på isen med spannet, mens søsteren
min holdt meg igjen i beina. Når jeg hadde fylt spannet, så trakk
hun meg opp igjen. Ikke vet jeg hva som hadde skjedd hvis hun en
dag hadde glippet taket…»
(Mona, født 1957)
Skolegang |
