Latjo Drom - Romanifolkets/taternes kultur og historie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Arbeid og håndverk: Knivproduksjon

Verktøy, produksjonsmåte og kvalitet
Knivene ble ofte laget med et minimum av verktøy, selv når knivmakeren utførte arbeidet hjemme. Kniv, fil, saks, hammer, syl, navar, et par graver-stikler, og helst den typiske ambolten med langt, tynt horn. Knivene ble ofte laget under de enklest tenkelige forhold.

Bladene
Taterknivmakerne smidde sjeldent knivbladene selv. De brukte mest fabrikkproduserte knivblader av standardmodeller, svenske eller norske. Når så få håndsmidde blader ble brukt, har dette vært begrunnet med at knivmakeren ikke ville ha en annen håndverker inn i sin kniv.

Sideskinner
Sideskinner og magebelter er nesten alltid fint formet, av en metallplate som er pent bøyd. Grunnen til at kvaliteten på disse detaljene er høy også når kniven ellers er veldig enkel er at metallet ble bøyd på «bettelmaskin», en innretning som blikkenslagere hadde.

Endekuler
Tradisjonelle norske kniver har ofte en kule i skaftenden og i tuppen av slira. De aller fleste taterkniver har også slike kuler, og de er laget på karakteristisk måte. «Taterkuler» er laget slik: I stedet for å forme en kule av en tykk metallbit, ble en strimmel metall surret rundt enden av tangen, loddet fast, og filt til. Det kan sees som en spiral i kula. Denne metoden ble også brukt av enkelte ikke-tatere, men regnes likevel som typisk for et taterarbeid. Det er sjelden å se en taterkniv uten at kulene er laget på denne måten.
 

To hovedtyper kniver

Av Per Toresen

1. Helmetallkniv
Dette er den kniven vi først og fremst tenker på som taterkniv, og den det er laget flest av. Helmetallknivene varierer i kvalitet fra de helt enkle til vakkert graverte. De beste av dem er utsøkte, med lekre tilpasninger og høy håndverksmessig kvalitet. I sin enkleste konstruksjon har de skaft i ett stykke og slire i ett stykke. De mer avanserte har skaft som er satt sammen av flere deler, og en mer eller mindre bred ring til forsterkning øverst på slira. Metallet er messing eller nysølv, noen ganger sink eller kobber, og noen ganger en kombinasjon av to eller flere metaller. Sølv ble også brukt, særlig når bestilleren leverte det.


(Foto: Burny Iversen)

2. Holker og sliregrind
På disse knivene har både skaft og slire metallholk i hver ende. Slira har dessuten sideskinner og magebelte. Hovedmaterialet i skaftet er noe annet enn metall. Innlegg på forsiden og baksiden er heller ikke av metall.
Det er gjennomgående tange, festet i endekula. Med treskaft og innlegg(«leiner») av risknute i slira, kalles kniven gjerne en «rotkniv», selv om slike risknuter like gjerne vokste på stammen på treet som på rota.

De to hovedtypene kan overlappe. Det finnes f.eks. mange kniver med skaft av tre eller bein og med holker, og med slire helt i metall.

Materialer
I kniver som ikke er i helmetall, er det ved siden av metallholkene brukt ulike materialer i skaftet og i innleggsskivene i slira, som tre, lær, bein, horn og tann. Enkelte av de flotteste knivene er skåret i tann — ofte hvalrosstann. Disse hører til blant det ypperste av norsk knivkunst.

Lodding
I helmetallknivene er sammenføyninger vanligvis laget slik at metallplatene overlapper i skjøten. Dette regnes som typisk taterlodding. Gode loddere har ofte likevel loddet kant i kant på finere kniver. Når de beste knivmakerne loddet, kunne loddeskjøten bli nesten usynlig.

Gravering
Nesten alle taterkniver er gravert. Særlig i helmetallknivene er det brukt vrikkedekor, eller trambulering. Mønsteret er ofte en mer eller mindre primitiv akantus. I tillegg kan det være filt dekorative hakk. Graveringen dekker ofte hele forsiden. Baksiden skulle ikke ha noe større dekor, for skarp gravering sliter klær. Loddeskjøten ble ofte også dekorert med trambulering.

I utskårne kniver er det ofte lagt ned stort og tidkrevende arbeid på dekoren. Selv om trambulering er den dominerende graveringstypen, ble det også brukt standard akantusgravering, spesielt i kniver med høykvalitet. I mer vanlige kniver måtte dekoren være effektiv, dvs. at den måtte gjøre mest mulig av seg på kortest mulig tid. Dekorative hakk gikk fort å file, og gjorde seg godt, mens en del tidkrevende presisjonsarbeid bare ble utført når knivmakeren hadde en kunde som forsto seg på det, og helst når kunden ville betale litt mer.

Metall og blikk

 

 

 

 

 

 

 

 

 


(Foto: Burny Iversen)