|
Utstillingen Latjo drom
Glomdalsmuseet som er lokalisert i Elverum er et kulturhistorisk museum for Solør og Østerdalen.
Museet er landets tredje største friluftsmuseum. Det flerkulturelle Hedmark er også et viktig tema
som museet jobber med.
Glomdalsmuseet har siden 1997 hatt et nasjonalt ansvar for dokumentasjon av
romanifolkets/taternes kultur og historie, og åpnet i 2006 utstillingen Latjo drom. Her presenteres
nettutstillingen som er basert på den faste Latjo drom utstillingen på museet.'
Museet har etter dette
produsert flere vandreutstillinger og har utarbeidet faste formidlingsopplegg for skoleklasser,
utover dette har museet en faglig virksomhet som består av seminarer, produksjon av artikler og
deltagelse i ulike nettverk. Museet har etablert faste aktiviteter med romanifolkets/taterens kultur
som tema, som blant annet en årlig julekonsert, «tatersletta» på Liv i stuene og Taterne og
Grundsetmarten.
Glomdalsmuseet ble i 2009 en del av Anno museum (før Hedmark fylkesmuseum)
som er en sammenslåing av flere små og store museer i hele Hedmark. I dag består Anno museum av
24 museer fordelt på sju avdelinger, og dekker et bredt spekter av lokal, regional og nasjonal
natur- og kulturhistorie.
Med denne utstillingen, som
har blitt laget i nært samarbeid med romanifolket/taterne selv,
håper museet å skape økt forståelse – og kunnskap – om
romanifolket/taterne. Utstillingen vil i hovedsak dreie seg om
romanifolkets/taternes kultur og historie, mens en mindre del vil
handle om overgrep og statens politikk.
Kultur formes i medgang og
motgang. Romanifolkets kulturelle tilpasning endret seg ikke bare
etter de markedene de til enhver tid forholdt seg til, men etter de
ulike tiltakene som storsamfunnet rettet mot dem. Kultur formes i
medgang og motgang
Romanifolket selv ønsker at det fokuseres på det
positive. På det gode humøret (som gjorde slitet og den daglige
kampen lettere å bære).
På håndverkstradisjonen, samholdet,
musikken og de gode historiene, på alle strategiene de brukte
for å overleve. Overlevelsesviljen gjorde mange tøffe, og det finnes
utallige historier om hva som kunne skje når sinnene kom i kok…
Det
å forsvare seg var noe dette folket kunne, selv om det å overse ydmykelser og vende det andre kinn til ble praktisert i mye
større grad.
Romanifolket visste at det å sette seg
til motverge overfor myndighetene — enten det var lensmann, prest
eller lærer — kunne føre til at hele familien ble
splittet.
Myndighetenes brutale fornorskningspolitikk er historie, og
folket har fått anerkjennelse for sin rett til å utøve egen kultur.
Til tross for dette eksisterer fordommene mot romanifolket/taterne
fortsatt.
Mange av romanislekt føler derfor både redsel og uro
—
redsel for at alle fordommene som de har kjent på kroppen kan
blusse opp igjen hvis det blir større fokus på taterne/romanifolket,
samt uro for at deres kultur skal gå i glemmeboken. Museet håper at
denne utstillingen endrer på folks holdninger, slik at
romanifolkets/taternes framtid blir bedre, og at
romanifolket/taterne selv kan bruke utstillingen aktivt i kampen
for å opprettholde og gjenreise kunnskapen og stoltheten over egen
kultur.
Utstillingen Latjo Drom sin visjon og verdigrunnlag
Myndighetenes rammer Romanifolket/taterne har
siden de kom til Norge for over 500 år siden, blitt utsatt for
overgrep fra myndighetenes side og fordommer og diskriminering fra
lokalbefolkningen. Få land har hatt en så grov og systematisk
assimileringspolitikk overfor romanifolket som norske myndigheter
har praktisert.
Den første offisielle unnskyldningen for politikken som har blitt
ført overfor romanifolket/taterne kom i 2000. Som en videreføring
av denne unnskyld-ningen ble det i den første stortingsmeldingen
her i landet om de nasjonale minoriteter, besluttet å etablere et
senter for dokumentasjon og formidling av romanifolkets kultur og
historie på Glomdalsmuseet (Stortingsmelding 15: 2000-2001).
Samme stortingsmelding slår fast at senteret skulle etableres som
en egen avdeling ved Glomdalsmuseet. Tiltaket skulle ha som
målsetting å styrke kulturen til romanifolket og kunne i følge den
sammen stortingsmeldingen; «…sjåast som ein form for
delkompensasjon for kontroll- og fornorsknings-politikk, særlig
for den virkningen denne politikken har hatt for å svekkje
kulturen» (side 44). Stortingsmeldingen legger videre vekt på at
avdelingen skal ha det kulturelle innholdet som hovedfokus, men at
storsamfunnets overgrep også skal omhandles.
«Museet vil få fram
hva en minoritet er, og medverke til auka medvit om overgrep og
undertrykking og auka toleransen og forståelsen for det som er
annleis» (St. melding 15: 200-2001, side 51).
Hva er en nasjonal
minoritet? «Med en nasjonal minoritet menes
etniske, religiøse eller språklige minorite-ter med langvarig
tilknytning til landet. Gruppen må kunne vise tilknytning til
landet i minst 100 år. I Norge er det fem ulike minoritetsgrupper
som har fått status som nasjonal minoritet: kvener, skogfinner,
jøder, romanifolket/ taterne og rom» (St. melding nr. 15).
Rammekonvensjonen
Norge underskrev 1. februar 1995
Europarådets rammekonvensjon for
vern av nasjonale minoriteter sammen med 21 andre stater.
Rammekonvensjonen er den første juridisk bindende multilaterale
avtalen om allment vern av nasjonale minoriteter. Konvensjonen ble
gjort gjeldende fra 1. februar 1998.
Målsetningen for rammekonvensjonen er å oppnå et effektivt vern av
de nasjonale minoritetene og av de personene som tilhører denne
gruppen. Rammekonvensjonen legger vekt på viktigheten av å både
respektere den etniske, kulturelle, språklige og religiøse
identiteten til de nasjonale mino-ritetene, samt å legge
forholdene til rette for at disse personene skal kunne gi uttrykk
for, holde oppe og utvikle sin egen identitet (St. melding 15).
Det slås også fast i konvensjonen at personer som tilhører de
nasjonale minoritetene skal kunne ta aktivt del i alle deler av
samfunnslivet og da særlig i avgjørelsesprosesser som vedkommer
dem spesielt.
Samarbeid
I tråd med disse forpliktelsene har det i prosessen med å lage
denne nye avdelingen vært etablert en referansegruppe som består
av representanter for to av romanifolkets organisasjoner: Taternes
Landsforening (TL) og Landsorganisasjonen for romanifolket (LOR).
Referansegruppa har hatt som sin primære funksjon å drøfte,
kvalitetssikre og godkjenne form, tema og innhold i utstillingen,
innenfor vanlige museumsetiske og museumsfaglige retningslinjer.
Etter at avdelingen er åpnet vil referansegruppa bli erstattet av
et annet organ som kan sikre romanifolkets rett til innflytelse og
kontroll. |
